Nyheter

Hvem kan vi stole på?

«Hvem kan vi stole på?» er et sentralt spørsmål i alt samfunnsliv og menneskelig samkvem. Det gjelder enten det er på børsens eller katedralens arena.

Redaksjonen Redaksjonen

Publisert 22.01.2006 - 23:00 Sist oppdatert 20.04.2022 - 14:38

Det nylige avdekkede jukset i kreftforskning knyttet til sentrale og velrenommerte institusjoner har satt i gang en debatt om virkninger og sammenhenger. Er det riktig å isolere ansvaret for jukset til en enkelt opphavsmann? De som samarbeidet, visste de eller burde de ha visst? Hva med kontrollinstansene ved involverte institusjonene? Hva med de som finansierte på basis av resultater og opparbeidet renommé? Hvem har ansvaret for å føre tilsyn med forskning i landet?

Mens forskningssektoren synes å være vant til at tillit kommer av seg selv, er matnæringen vant med at det er en viktig og sensitiv sak det legges store ressurser i fra tilsyn, produsenter og andre markedsaktører. Mattilsynet har store budsjetter og gjør en solid jobb. Troverdigheten styrkes gjennom åpen og tidvis spektakulær offentlig informasjon. Systemet styrkes når rottebefengte restauranter stenges og salmonellabefengt kjøttdeig trekkes før noen er blitt alvorlig syke.

Jeg har jobbet med merkevarebyggende dagligvarebedrifter og vet at tillit er topprioritet der. Merkevarebygging er tillit, å skape og fortjene tillit er kjernekompetanse for slike bedrifter. Merkevarebyggerens budskap er at du kan stole på meg, og du får samme forutsigbare kvalitet hver gang. Går noe galt, det hender også for merkevarebedrifter, må man innrømme det med en gang, feilen rettes, varer kalles tilbake og forbruker kompenseres. En merkevarebedrift som blir tatt i bevisst å lure sine forbrukere er ferdig. Merkevarebygging er samfunnsansvar og solid plattform for privatøkonomisk så vel som samfunnsøkonomisk verdiskapning.

Deler av norsk matbransje ligger i verdenstoppen når det gjelder mattrygghet, sporbarhet og kvalitetskontroll og dokumentasjon. EAN-systemet som har videreutviklet vareflytskontrollteknologi på basis av tradisjonell strekkodeteknologi, nå GS1, forvalter et system med teknologi og standarder som gjør oss i stand til å rulle dette ut til hele matsektoren. På denne bakgrunn er det oppsiktsvekkende at det er umulig å få fram sikre og troverdige opplysninger om norsk oppdrettslaks som et av landets viktigste matråstoff og eksportartikler. Hvor stort er omfanget av bruken av nitrittsalt i laks, et stoff som ble forbudt i kjøttprodukter tidlig på 70-tallet? Hva er PCB-innholdet, hvor mye kadmium og andre uønskede stoffer finnes i laksefôr og laks? Hva er de beste faglige anslag på faregrenser for gravide og andre? Det er stadig tvil, og vi må konstatere at debatten om disse spørsmålene ennå ikke har lagt seg etter at russiske myndigheter for snart to måneder siden bebudet importrestriksjoner på norsk laks med henvisning til flere av de nevnte spørsmål.

Her ligger det store utfordringer. Svaret ligger i bedre kontroll, utvikling av tilpassede sporingssystemer basert på GS1-teknologi, tettere samarbeid mellom næring og myndigheter om kvalitetssikring. Begrepet norsk laks bør få beskyttelse som opprinnelsesnavn. Klare krav etableres og bare oppdrettere som bruker rent fôr får rett til å selge under navnet norsk laks. Viktigst av alt, fiskerinæringa må gradvis bygge opp en merkevarekultur. Det er nødvendig for at kvalitetsstrategier skal bli bærekraftige.

Forbrukere og andre må kunne stole på norsk laks.

nyheter