Konkurransen vinner for forbru

På den ene side har vi den fullstendig gjennomregulerte og senralplanlagte primærnæring med landbrukssamvirkets industri. På den annen side er det virksom konkurranse mellom gruppene i mathandelen som selger varene til forbrukerne og i store deler av næringsmiddelindustrien. Foreløpig er det detaljreguleringstradisjonen som har forrang i Landbruksdepartementets aktivitet. Det har vist seg svært vanskelig for politikerne å trenge gjennom de holdninger og det villnis av regler som finnes der i gården.

1. juli trådte forskriften om fordeling av tollkvoter ved import av basis landbruksvarer fra EU til Norge i kraft. Den klart viktigste varegruppen under avtalen er importen av smakfulle dessertoster. Etter påtrykk fra dagligvarehandelen, særlig gjennom Fetevaregrossistenes Landsforening og fra EU, ble tollimportkvoten øket med rundt 60% slik at den nå nesten tilsvarer løpende etterspørsel etter disse ostene fra norske forbrukere. Importen under denne kvoten ble gjort helt tollfri. Da skulle man kanskje tro at historien slutter der og at alle ville være fornøyd, eventuelt med unntak av uro hos den norske osteprodusenten over at forbrukerne kjøper så mye av dessertosten fra EU-land som Frankrike og Danmark.

Landbruksdepartementet, som tradisjonelt er ihuga ivaretager av primærnæringens interesser, har over lenger tid oversett en samlet dagligvarehandels klare ønsker om hvordan dessertosten bør fordeles. Sterkt støttet av nesten monopolprodusenten Tine, har departementet mot dagligvarehandelens ønske arbeidet svært målbevisst for at osten skulle fordeles ved auksjon. Etter mye frem og tilbake satte EU foten ned for det. De innså at auksjon som fordelingsmekanisme for en ferdigforedlet dagligvare som dessertost ikke på en enkel måte kan tilpasses dagligvarehandelens salgsform. De forsto også at det er dagligvarehandelens rolle å importere disse oster.

Norske myndigheter sto likevel beinhardt fast på at norske osteprodusenter skal ha en kvote av den tollfrie importen av dessertostene, selv om denne konkurrerer med deres egen osteproduksjon. Dagligvarehandelen har foreslått en svært enkel fordelingsmekanisme for osteimporten i Norge, inkludert betydelig adgang for nye aktører, men norske landbruksmyndigheter har overhodet ikke villet lytte til det.

Resultatet er blitt en komplisert og nesten uleselig forskrift om fordeling av osten uten at det er skapt ro om saken i norsk dagligvarebransje. De reguleringsivrige fikk overtaket foreløpig. Dette burde være helt unødvendig. Det ville neppe skade norske landbruksinteresser om Tines andel av importen ble fjernet. Dagligvarehandelen har støttet at ostelisten opprettholdes og at kun en ganske begrenset andel av harde dessertoster skal kunne importeres ? det er her de reelle landbrukspolitiske interesser ligger.

Landbruksdepartementet gikk imidlertid på et skjær i utenrikskomitéens godkjennelse ultimo juni av artikkel 19-avtalen mellom Norge og EU om utvidet handel med basis landbruksvarer. Flertallet i komitéen klager i innstillingen over manglende tid til å gå inn på alle sider ved avtalen. Videre sier flertallet (alle unntatt SV og SP); «Når det gjelder den konkrete gjennomføringen av avtalen, hvor det bl.a. legges opp til at auksjonsprinsippet benyttes, vil komitéen be regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte, hva gjelder frukt- og grøntområdet». Denne piskesmell fra Stortinget må ha vært vanskelig å svelge for departementet. Nå er de høyst sannsynlig nødt til å sløyfe auksjon også på dette viktige området fordi det vil føre til prisøkninger og manglende stabilitet i både priser og kvalitet på for eksempel importepler.

Matsektoren står foran store utfordringer nasjonalt og internasjonalt. Det er viktig at myndighetene tilpasser seg utviklingen på en balansert måte og tar hensyn til synspunktene i hele verdikjeden for mat. Vi går interessante tider i møte hvor forbrukerens krav ivaretas gjennom virksom konkurranse innen klare spilleregler fastsatt av myndighetene mens detaljreguleringen taper terreng ? er vi sikre på.