Nyheter
Landbrukspolitisk veiskille
Flere mennesker har råd til et bedre kosthold. Det er hovedforklaringen bak den til dels dramatiske veksten i råvarepriser vi så i fjor. Globalt sett er utviklingen positiv. For norske mat- og drikkebedrifter innebærer dette stort sett bedret relativ konkurransekraft.
Landbrukspolitisk står vi i Norge nå overfor et veivalg. Truslene for store deler av verdikjeden for matproduksjon ligger i en tradisjonell politikk hvor forskjellene mellom norsk og utenlandsk prisnivå økes igjen. Muligheten ligger i å bruke den nye situasjonen med relativ bedring i norsk konkurransekraft til å sikre og styrke norsk konkurransekraft. Er det mulig med dagens regjering å løfte blikket, og stå imot de kortsiktige kravene om et kraftig løft i norske råvarepriser?
Bildet av prisutviklingen det siste året er sammensatt, og den videre prisutviklingen er uforutsigbar. Men mye tyder allikevel på at det generelle prisnivået vil ligge høyere enn tidligere, mest fordi etterspørselsveksten i land som eksempelvis Kina og India er sterk.
De internasjonale prisene på smør og melkepulver fikk en kraftig vekst i 2007, som toppet seg i perioden august-oktober. Siden da er prisene blitt redusert en god del. Situasjonen nå i januar 2008, viser en økning på 20-30 prosent i forhold til januar 2007. For ost er prisøkningen vesentlig mer moderat. Prisutviklingen for ost varierer mellom minus 5 prosent og pluss 25. Norsk pris på storfekjøttsorteringer har hatt økning de senere årene. Prisene i EU og verden for øvrig har variert en del, men vi ser ikke tegn til samme sterke prisvekst det siste året som vi har sett på for eksempel melkepulver og smør. De internasjonale prisene på korn/mel har økt dramatisk det siste året. Isolert innebærer dette styrket konkurransekraft for norske bakeribedrifter. For hvete har prisveksten vært på om lag 70 prosent i løpet av 2007. Melbaserte produkter har vært blant de mest konkurranseutsatte i norsk dagligvarehandel over lang tid. Her har importveksten vært betydelig.
Det er nå viktig at denne nye konkurransesituasjonen ikke blir svekket gjennom økninger i norske råvarepriser. En må tvert imot gripe muligheten som nå er skapt til å beholde den forbedrede relative konkurransekraften som den norske verdikjeden nå har fått. I forhold til videre forhandlinger i forbindelse med Doha-runden i WTO og EU om utvikling av EØSavtalen, skaper den nye markedssituasjonen en noe enklere forhandlingssituasjon for Norge.
Vi tviler ikke på behovet for økte inntekter innenfor norsk jordbruk. Økte nettoinntekter for jordbruksnæringen må skje gjennom kostnadsreduksjoner og/eller økte offentlige tilskudd (innenfor rammen av WTO), og ikke gjennom prisøkninger. Kostnadsreduksjoner vil i stor grad måtte dreie seg om strukturendringer, det vil si færre og større bruk, samt geografisk produksjonsfordeling. Dette er vanskelige politiske spørsmål, men i dagens situasjon med sterkt presset arbeidsmarked og dels markedsunderskudd, er det på høy tid å vurdere endringer i de selvpålagte produksjonsbegrensende virkemidlene/tiltakene vi har i Norge i dag.
