Lidl, nå også som meierist

Det er ikke så mange år siden det var tre selvstendige og uavhengige ledd i dagligvarebransjens verdikjede. Butikker som var kunder av grossistene som i sin tur var kunder av industrileverandørene. Bransjens aktører var opptatt av at de tre leddene måtte forbli uavhengige og at markedsorientert kremmerskap måtte forbli en vesentlig drivkraft på hvert av de uavhengige leddene. Blant annet var grossistene opptatt av dette. Deres frie stilling var som kjent truet av detaljistene, eller kjedene som var under utvikling.

Grunnen til at dette var en viktig debatt, er hensynet til effektiv konkurranse og betydningen av at både kundeforhold og konkurrentforhold er tydelige. Kjedemakten er kontinuerlig styrket og i dag ser vi ikke så sjelden at en kjede i kraft av å være sin egen private labels-leverandør kan komme i konkurranse med dagligvareindustrien. Et rent kundeforhold hadde vært å foretrekke. Enda mer problematisk blir dette forholdet når handelen etablerer seg som eiere av dagligvareindustri. Det er opplagt smertefullt for en innkjøpssjef å la en ineffektiv leverandør tape i kampen, når bedriften er eiet av innkjøperens egen arbeidsgiver.

Det er Lidls inntreden i Norge som aktualiserer dette nå, og det faktum at den tyske lavpriskjeden har lagt inn bud på meierier som er til salgs i Drammen og Namsos. Det er interessant at dette skjer, og det viser at Lidl har en ganske spesiell og krevende utfordring ved etablering i Norge. Norge er i utgangspunktet et særegent marked, med egne matvaner og preferanser, som det ikke uten videre er lett å tifredsstille med tyskbaserte private labels. I tillegg kommer at vi har en landbrukspolitikk som er ulik alle andre land. Det at Lidl nå går inn og ønsker å eie meierier, er en refleksjon av dette. Lidl er gode på innkjøp, logistikk og kostnadseffektiv butikkdrift. Men industridrift er noe helt annet og utgjør et kraftig avvik fra Lidls strategi. Det nye fokus krever en kompetanse helt på siden av det området Lidl behersker og har bygget sin suksess på. Det å skulle bygge kompetanse på norske landbruksordninger og etablere en plattform for effektiv meieridrift, er ikke umulig, men det er en tung prosess. Jeg tror bl.a. at Q-meieriene kan dokumentere det. Lidl gjør det med andre ord unødig vanskelig for seg.

Nå vil mange hevde at det jo ikke er helt uvanlig at handelen driver industri. Coop i Norge har f. eks. hatt en betydelig industrivirksomhet med utgangspunkt i en historisk spesiell situasjon som gjorde det nødvendig. Tendensen går imidlertid i den motsatte retning. Margarinindustrien ble solgt og avviklet for kort tid siden. Også andre kjeder har nært forhold til en del private labels-industri. Men kjedene passer seg vel for å bli industrieiere. Eierskap blir en klamp om foten og et unødig ansvar. Kjedene har så stor makt over sine private labels-leverandører at eierskap blir uinteressant, og virker mot hensynet til effektive kjøpsbeslutninger. Utviklingen i retning bort fra handelens direkte eierskap i industribedrifter kommer til å gå sin gang og vil ventelig omfatte både syltetøyfabrikker og kaffeindustri med tiden.

Når Lidl nå velger å gå i stikk motsatt retning av konvensjonell sunn fornuft, har det med kjedens ønske om å føre melk med kjedens eget merke i sine butikker. Slik Lidl-melk vil selvfølgelig bli mer kostbar enn annen melk etter som foredlings- og transportkostnader og kapasitetskostnader blir høye og må bæres av en liten aktør. Effektivt blir det med andre ord ikke. For meg er dette et tydelig bevis på at private labels først og fremst har med kjedemakt å gjøre og ikke primært er ment som et tilbud til forbruker.