Livet etter oppsigelse II

Dette er nok et tema som alltid er aktuelt både for ledere og medarbeidere, men et tema det sjelden blir snakket om.

Det er ikke alltid lett å holde roen innei seg, og late som ingenting, etter at man har levert en oppsigelse. Og så lenge du er en leder og har mange mennesker rundt deg, må du leve og jobbe som vanlig, slik at dine innerste følelser ikke blir smittet over på andre og de andre blir urolige.

Jeg skal være dønn ærlig med dere. Jeg hadde aldri trodd at livet etter oppsigelsen skulle være så tøft, annerledes og samtidig lærerikt. Dette har gitt meg mange ulike utfordringer hver eneste dag, og jeg har spurt meg selv flere ganger om jeg tatt riktig valg og er tøff nok til å ta på meg enda større ansvar og flere utfordringer.

Og jeg er sikker på at jeg er ikke den første som opplever det sånn. Men jeg angrer ikke et sekund på at jeg har tatt den avgjørelsen, selv om jeg vet at det er mye jeg kommer til å savne. Men hittil har jeg klart å endre min egen tankegang, og i stedet for å tenke negativt ser jeg på utfordringene som muligheter til å vokse som leder.

Akkurat nå er det tøft å legge planer og budsjetter slik at den som skal ta over etter meg kan lykkes. Men jeg er heldig, og har en gjeng med 55 flotte medarbeidere som støtter meg i denne tiden, og som bryr seg like mye om meg som vanlig.

Denne uken hadde jeg en tøff mandag, og hadde det ikke vært for mine ansatte, hadde jeg følt meg helt elendig og sikkert lagt meg gråtende under dyna. Sent søndag mistet jeg nemlig min mormor som bor i Ukraina, og jeg kunne ikke reise bort. Jeg klarte å samle meg å kom meg på jobb. Jeg fikk trøst av de gode medarbeiderne, og prøvde å jobbe, men tårene rant hver gang jeg så en kunde ved ostedisken som var på samme alder som min mormor.

Mot slutten av dagen kom en av mine kollegaer bort til meg og ga meg en klem og sa: «Olga, ikke kom på jobb i morgen, prøv og koble, gå en tur i kirken, vi greier oss».

Dette er Frogner-gjengen i et nøtteskall: omsorgsfulle og utrolig snille, akkurat som en riktig familie. Det viktigste jeg tenker og starter dagen med hver morgen er at jeg vil gi masse kjærlighet og glede til de jeg jobber sammen med. Jeg vil gi dem enda mer av meg selv, og drømmer om at når jeg forlater butikken så blir ikke den flotte gjengen borte, for det er de som er nøkkelen til matglede for kundene. Men det er en tanke som bekymrer meg. Denne gjengen og butikken har ikke bare vært en arbeidsplass for meg. Dette er min sjel, og menneskene her er som min familie, som har vært der med meg i glade og vonde dager.

En ting er jeg sikker på, og det er at den som skal ta over for meg, kommer til å arve et «dream team» av folk som har eierskap til butikken og som kjenner de fleste kundene. Finner han eller hun veien til den flotte gjengen, blir det garantert suksess.

Og når dere spør hva jeg gleder og gruer meg til, så er svaret enekelt. Jeg gleder meg til å hilse på min arvtager og gruer meg til den dagen jeg skal si ha det til mine kjære ansatte. Men det er enda mer enn en måned til. I mellomtiden fokuserer jeg på det positive, og selvsagt skal jeg ha både piratshow og Ica Frogners «Kakekrig» for de små kundene mine før jeg slutter.

Olga:-)