Makt og dominerende posisjon

Begrepene aktualiseres i forbindelse med den saklige og politiske delen av mediedebatten om forholdene i dagligvaremarkedet. Dessverre har mye av debatten rent faglig sett vært preget av avsporinger. På ett tidspunkt gikk det hele over i tabloid skandalejournalistikk. Helt utrolige påstander ble framsatt. Nå er vi i ferd med å få en debatt om selve informasjonen, hvem som lekker fortrolig informasjon og hvorfor.

Jeg håper det snart blir mulig å komme tilbake til det jeg oppfatter som det sentrale i debatten. Hva er god markedsøkonomi i dagligvaremarkedet? Hvordan kan vi best tilfredsstille forbrukernes behov? Hvordan bør norsk konkurransepolitikk og -lovgivning praktiseres? En viktig nøkkel for å kunne gjøre framskritt på dette feltet er at begrepene markedsmakt og dominerende posisjon blir forstått og at vi får en god oppfatning av realitetene i markedet.

I det siste har det vært sterkt fokus på enkelte delmarkeder som utmerker seg med at det finnes store leverandørbedrifter. Det virker avsporende på den prinsipielle debatten. For selv om det i noen produktkategorier finnes industribedrifter med dominerende markedsposisjon, er det ikke dette som preger forholdene i dagligvaremarkedet som helhet. Utviklingen i retning av økt kjedemakt har akselerert de siste årene. Det norske dagligvaremarkedet er preget av et mangfold av leverandører, mens engros- og detaljsiden er preget av få aktører med en betydelig markedsmakt når det gjelder fastsettelse av varesortiment og av utsalgspriser. Norge er et av de land i verden som har sterkest konsentrert kjedestruktur. Samtidig har Norge ekstremt høy andel (over 50 %) av smalsortimentsbutikker. Handelens økende bruk av kjedemerker virker av den grunn ekstra begrensende på utvalget av merkevarer som blir tilgjengelig for forbrukerne i vårt land. Konkurransemessig er handelsmerkene kompliserende også p.g.a. kjedenes dobbeltrolle i forhold til informasjon, objektiv kalkyle og hylleplassering.

I dag er det slik at kjedene i stor grad dikterer avtalevilkårene i bransjen og fremsetter strenge krav som leverandørene må godta for å oppnå en avtale med kjedene. Dersom kravene ikke aksepteres, risikerer leverandørene helt eller delvis å bli nektet adgang til butikkene. Eksempelvis er det i dag ikke alltid mulig å sikre at felles markedsføring (JM) og andre ytelser betales på basis av prinsippet om ytelse og motytelse, som er selve bærebjelken i god forretningsskikk. I denne forbindelse er det også urimelig at leverandørbedriften i mange tilfelle gjøres til eneansvarlig for at innholdet i avtalene er innenfor lovens rammer. Kjedene må ha samme ansvar som dominerende leverandører for at rabatter og bonuser som kreves, betales og mottas, er innenfor lovens rammer. For det er ingen tvil om at kjedene er den sterke part i forhold til de aller fleste leverandører. Kjedenes innkjøpssamarbeid på tvers av landegrensene medfører at også de store leverandørene i det norske markedet møter internasjonalt koordinert kjedemakt i forhandlingene.

I forhold til praktiseringen av norsk konkurransepolitikk og -lovgivning er det helt sentralt at kjedenes bruk av dominerende posisjon i markedet blir sett på med samme alvor som dominerende leverandørers bruk av sin posisjon. De fire kjedene som i dag deler dagligvaremarkedet mellom seg har så stor reell innflytelse at de må anses å ha dominerende posisjon. Kjedenes makt har ikke bare konsekvenser for næringslivet og leverandørene, men kan redusere konkurransen og forbrukerens adgang til industriens merkevarer.