Nyheter
Minneverdig somling
På et møte med Ica og Norgesgruppen i dag orienterte tilsynet om at innkjøpsavtalen mellom Coop og Rema 1000 blir en del av vurderingsgrunnlaget. Avgjørelsen utsettes dermed med nesten to måneder.
Byggeprosjekter venter i måneder og år på å komme igang, fordi det kan finnes kulturminner i jorden der det skal graves. Arkeologene venter og venter på å få lov til å sette igang, og utbyggeren må betale. Prosessen for å ta vare på kulturminner som oppdages når noe skal bygges ut, er overmoden for endringer.
Esso-stasjonen i Frosta har ventet i snart et år på å få bygge nytt. Det har dukket opp noen hull etter påler der det skal bygges. Dermed må arkeologene inn og grave for å få registrert funnet før den nye bensinstasjonen og det nye verkstedet kan settes opp. Esso-forhandleren har ventet i det vide og det brede på å komme igang med en utbygging som er viktig for både bedriften og bygda. Arkeologene har ventet like lenge på å få slippe til og gjøre jobben sin. Det som tar tid, er prosessen. Jo flere kokker, jo mere søl - og når det oppdages et kulturminne, mangler det ikke på hverken kokker eller byråkratisk søl.
Før det skal bygges ut, må saken gå den byråkratiske rundgangen frem og tilbake mellom kommunen, fylkeskommunen, universitetsmuseet, Riksantikvaren og Miljøverndepartementet. Hele veien selvsagt ledsaget av et rikholdig sortiment av jurister som skal sørge for at alle har sitt på det tørre om de skulle bli saksøkt. Det er gjort forsøk på å forenkle papirmølla, men som arkeologi-sjefen i saken, Lars Stenvik, sier det: Det som skulle vært byggesaksforenklingstiltak, er blitt byggesaksforkludringstiltak. Det er ikke spesielt vanskelig å gjøre det enklere å behandle slike saker. Det er ingen faglige argumenter for å somle, og det er slett ikke slik at kulturminnene tas bedre vare på jo flere papirer som flyttes rundt fra kontor til kontor.
Det er Miljøverndepartementet som må utarbeide nye regler for å få til en forenkling i slike saker. Helen Bjørnøy bør benytte anledningen og rydde opp etter forgjengerne sine. Samtidig bør hun sørge for at utbyggeren slipper å få regningen. Hvis staten mener at et kulturminne er verdt å tas vare på, må den samme staten betale for det. Det er ikke rettferdig at regningen for det som fellesskapet ønsker, skal dekkes av den utbyggeren som tilfeldigvis finner et viktig minne på eiendommen sin.
