Misantrop

Min helt blant næringslivsledere er Johan Throne Holst. Trønder og grunnlegger av Freia. Han var en pioner som foretningsmann. Han forsto som en av de første i Norge å bruke reklame på en langsiktig og konsistent måte. Han var merkevarebygger før ordet var oppfunnet. Han var kommersiell til fingerspissene, men han kombinerte det med et brennende samfunnsengasjement. Han var filantrop i den vanlige betydning: Sponsor av allmennyttige og ideelle formål. Han deltok i samfunnsdebatten. Han innførte som den første i verden bedriftshelsetjeneste for alle ansatte, vanlige arbeidere inkludert. Han var opptatt av arbeidsmiljø i bred forstand, lyse lokaler, kantine med tilhørende rose- og skulpturpark hørte med. Interessen for kunst og spesielt Munchs bilder hadde Fred. Olsen, den eldre, og Throne Holst til felles. Freiasalen er kantine og samlingssal på Freia, den vender ut mot parken som bl.a. inneholder hovedverk av Gustav Vigeland. Johan Throne Holst lot Edvard Munch utsmykke denne salen med bilder som i dag står som et av Munchs hovedverk. Dessuten er Freiasalen et symbol på en måte å koble børs og katedral sammen i et fint samspill: En måte å sørge for integrering av samfunnsansvar og kommersiell verdiskapning.

Fred. Olsen kunne for et par uker siden konstatere at hans Munchbilder ble solgt, gjennom auksjonsforretningen Sotheby's, til priser som slo alle rekorder. Hans kommentar var at han var fornøyd med å kunne videreføre sin fars linje som hadde bestått i å øke pengeverdien av Munchs bilder. Han uttalte seg med andre ord som om Munchs kunstverk var børsnoterte verdipapirer.

Fred. Olsen og hans forgjengere har både vært dyktige og heldige. Samfunnsstrukturer og økonomiske rammebetingelser har gjort det mulig å bygge opp en betydelig formue. I en slik situasjon ligger det et moralsk ansvar om å gi noe tilbake til samfunnet. Når man disponerer en god slump av nasjonens fineste kulturskatter ville det være naturlig å tenke over muligheten for å gjøre samlingen tilgjengelig for allmennheten. - Et samarbeid med offentlige institusjoner og andre private kunne gjøre bildene tilgjengelig. Munch-museet og Nasjonalgalleriet er under vurdering, ikke minst fra en sikkerhetsmessig synsvinkel. Situasjonen roper på initiativ og midler. Vi vet at Fred. Olsen har begge deler. Det ville ikke være nødvendig å gi fra seg eiendomsretten til bildene en gang. Alle ville forstå et salg hvis det ble nødvendig for å redde virksomhet eller personlig økonomi.

I kjølfaret av Olsens Munch-salg har det oppstått en debatt om utførsel av kunstskatter og Fabian Stang i Oslo Høyre har reiste en debatt om Munch-samlingen i Freia-salen. Han vil frede samlingen og derved forhindre at dagens eiere, Kraft Foods, skulle kunne selge bildene ut av landet. Kraft Foods er en internasjonal merkevarbedrift som lever av at mennesker viser dem tillit. Jeg vet at Kraft ser verdien av, ikke bare Munch-bildene, men helheten i anlegget med park og sal og historien som hører til. Og det sørges for at salen er i bruk og tilgjengelig for folk. Årlig besøkes salen av mer enn 25000 eksterne. Det kan være konserttilhørere, besøkende til roseutstillinger, skoleklasser som kommer for omvisning eller andre. Her er det virkelig snakk om et «lite stykke Norge» som er i bruk og tilgjengelig for alle. Fabian Stang kan være trygg.

Jeg har imidlertid sans for ønsket som ligger bak Stangs utspill, for det er viktig å verne og gjøre kultur tilgjengelig for folk. Det er mitt håp at Norge og Oslo kan forvalte arven etter Edvard Munch på en bedre måte enn det som er tilfellet i dag. Munch-museet og Nasjonalgalleriets samlinger må få moderne og sikre lokaler. Presentasjonen av Munch i Oslo burde forgå koordinert og helhetlig overfor utenlandske besøkende og nordmenn. Offentlige og private samlinger hører med i en slik helhet. Freiasalen og historien bak er en viktig del. Historien om menneskeelskeren, filantropen, Johan Throne Holst gir dessuten et viktig perspektiv på samfunnsansvar og næringsliv.