Nyheter
Mye å vinne på økt handel
Møtet i WTOs Hovedråd i forrige uke ble avsluttet uten nevneverdig fremgang. Ikke overraskende, er det igjen landbruksvarehandelen som er det store problemet.
For Norge som praktiserer tollsatser på mange hundre prosent for mange kategorier landbruksvarer, er eksempelvis kravet om en øvre grense for toll på 100 prosent, særdeles vanskelig. Dette har vært et kjent spørsmål i lang tid, og ikke noe som skyldes en flokk norske bønders vandring fra Steinkjer til Geneve.
Norge står ikke alene om disse synspunktene, men har alliert seg i en såkalt G10-gruppe. Det er for øvrig et underlig selskap alliansemessig sett Norge har havnet i her. G10-gruppen består av Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mauritius, Sveits, Sør-Korea, Taiwan og Norge. Sammen med disse partnerne håper norske myndigheter på styrket påvirkningsmulighet i WTO. I alle de andre forhandlingstemaene der Norge har sterke offensive interesser, er det ikke etablert slike allianser. Det er i og for seg lett å forstå de defensive interesser Norge søker å ta vare på i landbruksspørsmålet, men det er ikke bra dersom fokus knyttes for sterkt på denne del av forhandlingene på bekostning av alle andre sentrale temaer i WTO-forhandlingene og på bekostning av andre vitale interesser som arbeidsplasser og hensyn til forbrukerne.
Det helt sentrale spørsmål er at en ny WTO-avtale og økt handel over landegrensene vil gi stor vekst i verdiskaping og sysselsetting, og dermed økt velferd. HSH vil derfor oppfordre norske myndigheter til aktivt å bidra til en ny WTO-avtale denne høsten. Det innebærer at også Norge må åpne for mer import, bl.a av matvarer fra utviklingsland.
Økt økonomisk samkvem over
landegrensene gir økt verdiskaping og flere arbeidsplasser. Økt handelssamkvem innebærer at landene utnytter hverandres fortrinn og at økonomien dermed blir «smartere». Alle tjener på økt handel! Det er landbruksvarer som dominerer forhandlingene og den offentlige debatten om WTO-forhandlingene. Analyser viser at en nedbygging av barrierene for landbruksprodukter (inkludert satsstøtten), industrivarer og tjenester med 20 prosent innebærer en økonomisk gevinst på 150 milliarder dollar på global basis - over 1000 milliarder norske kroner. Tenk for en vitamininnsprøytning dette ville gi til verdensøkonomien - fattige som rike land!
Utviklingslandene fikk i liten grad ta del i verdiøkningen som følge av Uruguay-runden. Heller ikke i tidligere forhandlingsrunder har u-landene fått den samme uttellingen som industrilandene har fått. Den pågående Doha-runden må derfor ha som hovedmål å sikre vekst også for u-landene. Det innebærer at industrilandene må redusere eksportsubsidier og i større grad åpne opp for å importere flere produkter, ikke minst matvarer. Det gjelder også Norge.
Dette sitter likevel langt inne hos noen av de rikeste landene. Også Norge har holdt igjen i forhandlingsprosessen så langt. Bondelagets og Senterpartiets krav om å si nei til en ny WTO-avtale er ikke så overraksende, men hensynet til utviklingslandene spesielt og forbrukere og samfunnsøkonomi generelt bør veie tyngre. Det er vår moralske plikt å sørge for at utviklingsland i større grad kan selge sine produkter til oss uten å bli utkonkurrert av våre eksportsubsidier og skyhøye tollsatser.
