Nasjonal minstelønn

Utfordringen for norsk økonomi og norsk arbeidsliv er ikke å begrense arbeidsinnvandringen til Norge, men tvert imot å fremme den. Vi må ha målrettede og treffsikre virkemidler mot sosial dumping, slik at de treffer de virksomhetene som utnytter utenlandsk arbeidskraft, og ikke innebærer et hinder for nødvendig arbeidsinnvandring.

Debatten om sosial dumping er for unyansert. Begrepet sosial dumping brukes i tide og utide - også der det ikke er grunnlag for det. Det er ikke rimelig å kalle ethvert avvik fra en tariffavtale for sosial dumping. Begrepet sosial dumping må etter min oppfatning være forbeholdt de situasjoner hvor utenlandsk arbeidskraft tilbys lønn og andre ytelser som samlet sett er uakseptabelt lave sammenliknet med norsk (nasjonalt) nivå. Det beste virkemiddelet mot sosial dumping er å innføre en nasjonal minstelønn, som omfatter både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som utfører arbeid eller tjenester i Norge. Mange av de tiltak som i dag benyttes eller er foreslått, herunder allmenngjøring av tariffavtaler, overgangsbestemmelser og regulering av inn- og utleie av arbeidskraft, er ikke effektive nok.

Bruken av allmenngjøring fratar avtalepartene muligheten til selv å påvirke egne avtaler. Allmenngjorte avtaler blir gjort gjeldende i for stort omfang idet det er vanskelig å skille ut enkeltdeler av avtalene. Innenfor tjenesteytende næringer, der tariffdekningen er forholdsvis lav, vil allmenngjøring av en tariffavtale som gjelder et lite mindretall av arbeidstakerne oppfattes som uforståelig og dessuten udemokratisk. Vi mener også at overgangsordningene for de østeuropeiske landene bommer. Potensielle arbeidstakere organiserer seg som selvstendige næringsdrivende for å unngå gjeldende bestemmelser i lov og avtaleverk.

Innføring av nasjonal minstelønn vil være effektivt og lett å forholde seg til. Alle arbeidsgivere vil da være forpliktet til å gi alle sine arbeidstakere en minimumslønn på et visst anstendighetsnivå, og det vil være ulovlig å ikke gjøre det. Innføring av minstelønn vil også redusere motivasjonen til å etablere kreative selskapsformer og vil trolig gi en større motivasjon til etterlevelse. Og det vil være atskillig lettere å kommunisere, i motsetning til dagens mylder av tariffavtaler og ulike tarifferte minstelønnssatser. Nivået på minstelønnen må settes ut fra en avveining mellom to viktige hensyn: På den ene siden å bekjempe fattigdom og sikre arbeidstakerne en akseptabel lønn. På den andre siden å unngå at minstelønnen settes så høyt at lavtlønnet og ofte ufaglært arbeidskraft blir for kostbar i forhold til produktiviteten, slik at arbeidsgiverne ikke vil ansette dem.

Vi har sett på flere muligheter, blant annet å fastsette den nasjonale minstelønnssatsen til statens lønnstrinn 1 eller som en prosentandel av laveste tarifflønn, som aktuelle alternativer. I de fleste landene som har innført minstelønn, fastsettes minstelønnssatsen gjennom lovgivning. Det kan være en ren politisk beslutning, men i de fleste tilfeller tas beslutningen på bakgrunn av en konsultasjon med arbeidslivets parter, eller som en (automatisk) indeksering i forhold til pris- eller lønnsutvikling.

HSHs utgangspunkt er at minstelønn fastsettes årlig gjennom forhandlinger eller som et resultat av forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, som så nedfelles i offentlig vedtak/lov/forskrift. Vi inviterer regjeringen og de andre partene i arbeidslivet til en diskusjon om hvordan dette kan realiseres.