PC? Tid for frakobling!

Nyordene framhever det makta vil skal syns, og tildekker det makta vil skjule. Hensikten er den samme som alltid: Vi skal føle oss presset til fornyelse. Hvis vi ikke uten videre kjøper retorikken, skal vi føle oss litt «ute».

Det engelske språket er noen ganger befriende enkelt. Etter noen år i utlandet, har vi stor nytte av denne enkelheten hjemme hos oss. «PC», sier vi, på engelsk, og ser megetsigende på hverandre. Uttrykket handler lite om tastatur og skjerm. Det er forkortelse for «politically correct» ? og da med ironisk fortegn. Med andre ord: «Jaja, her er det en til som har skjønt hvordan han skal snakke for å tekkes dem som bestemmer».Hva er det som er PC akkurat nå? Hvordan ser de politiske vårmotene ut, slik de nå markedsføres overfor industrien, handelen og forbrukerne? Hva er det slags språkdrakt vi må legge til side ? og hva er det forventet at vi ikler oss i stedet?

«Miljøvennlig» er masseprodusert billigkonfeksjon for lenge siden. «Bærekraft» er og blir et dårlig kopiprodukt av «sustainability». Begrepet ble altomfattende. En mote som slik omfavnes av alle, blir fort lite attraktiv og uaktuell. «Agenda 21» ble derimot noe for svært spesielt interesserte. Å tenke sektorovergripende, se langt fram og se oss selv, bedriften og lokalsamfunnet, i en stor og global helhet ? nei, det passet ikke her i landet. Å være «grønn» er ikke «inne» lenger. Vi må rett og slett erkjenne at «miljøvern» heller ikke er sett på som så påtrengende viktig. Hva får vi i stedet? Enkelt sagt: «Miljø» skal nå erstattes med «helse». «Bærekraft» med «samfunnsansvar».

Bekymringen for egen helse er økende. Mediene fokuserer ikke lenger på det som er «miljøvennlig», men på alt som kan være «helseskadelig». Det er ikke uten grunn at allergikere har fått eget hyllemerke på Meny. Heldigvis har mange forstått at mennesket inngår i en økologisk sammenheng. Det vi gjør mot det ytre miljøet, rammer før eller siden oss selv eller våre barn. Helseinteressen gir derfor også en mulighet til å vedlikeholde et engasjement mot utslipp av miljøgifter og for produktrettet miljøvern.I næringslivet er omdømmeforvaltningen vridd bort fra et rent miljøfokus til et fokus på et bredere «samfunnsansvar» og «etikk». Det er en tendens til at det nå er de sosiale hensynene som tillegges mest vekt innenfor dette arbeidet (De som vil vise at de har peiling, snakker om CSR, «Corporate Social Responsibility»). Mediene påvirker moten også her. Stadig mer importeres fra lavkostland. Litt avslørende journalistikk omkring barnearbeid og arbeidere på slavekontrakt skaper frykt og dermed flyttes fokus.

Det er så lenge siden Tsjernobyl og andre miljøkatastrofer. Det er enda lengre siden Rachel Carson satte en støkk i verden med boka «The silent spring» ? historien om hvordan miljøgifter spres og skader livet. På forunderlig vis glemmer vi at miljø, sosiale forhold og økonomisk risiko henger sammen: Noen av de sprøytegiftene som skader forsvarsløse plantasjearbeidere i u-land for livet, de som plukker frukt til oss, føres etterpå med vær og vind til Arktis og setter seg i fettet til isbjørn, sel og feit fisk ? og giftrestene sitter også mellom voksen og skallet på det eplet du setter tennene i. Samfunnsansvar handler om ansvar for både «people, planet and profit». Har du ikke skaffet deg «triple bottom line» enda, sa du? Vel, noen klarer tross alt å kle seg helhetlig. Vi kan kanskje likevel snakke om et politisk motebilde som godtar smale, grønne striper?

De aller største miljø- og utviklingsutfordringene i vår tid knytter seg til det altfor høye uttaket av naturressurser, både fornybare og ikke-fornybare, over et svært kort tidsspenn ? og skjevfordelingen av disse ressursene. Denne tanken har vært grunnlaget for hele den moderne miljøbevegelsen, Brundtland-rapporten og en lang rekke konferanser, lover, avgifter og andre tiltak. Miljøproblemene øker i takt med forbruket. Kurvene følger hverandre ? bratt oppover.Men nei ? ikke nå lenger. Siste plagg i den politisk korrekte kolleksjonen heter «decoupling» («frakobling»). Vi skal forestille oss at vekst og økt forbruk ikke kan påføre miljøet skader som ikke etterpå kan kompenseres eller repareres ved hjelp av (nye) teknologiske løsninger. Fokus på langsiktig global ressursøkonomi er byttet mot kortsiktig fokus på privatøkonomien. Vi skal bare løpe og kjøpe. Vi skal ikke lenger bekymre oss over at det høye forbruksnivået og forbruksveksten skaper store og raskt økende miljøbelastninger. For nå skal vi ha økt økonomisk vekst, mer produksjon, mer handel og mer forbruk. Teknologi skal oppløse koblingen mellom kurvene.

Men politikere som vil kle seg opp med «frakobling» som eneste miljøplagg, har et problem: Så lenge de ikke setter av store ressurser til å utvikle og ta i bruk slik ny teknologi, går de på talerstolen i bare stringtrusa.