Prinsipper, paradokser og fora

Prinsippet om at det skal være virksom konkurranse i markedet til fordel for samfunnet gjennom effektiv utnyttelse av ressursene, fungerer i praksis i sentrale deler av dagligvarebransjen i Norge og gjennom hele verdikjeden der. Det store unntaket ligger i landbrukspolitikken hvor primærnæringen ikke dekkes av konkurransereglene samtidig som landbrukssamvirket har en dominerende og til dels monopolpreget posisjon i en del viktige markeder. Konkurransetilsynet har for en tid siden utarbeidet en omfattende rapport om enkeltsektorer i jordbruket. Vi håper dette innebærer begynnelsen på en målrettet vurdering av hvordan landbruket etter hvert kan konkurranserettes for på den måten å bli mer langsiktig robust.

De fleste er trolig enig om at vi trenger et levedyktig norsk landbruk. Regjeringen argumenterer under WTO-forhandlingene med behovet for å opprettholde et sterkt importvern ut fra landbrukets multifunksjonelle rolle for å sikre bosetting, kulturlandskap, tradisjoner m.v. Dette er verdier som vi regner med er alminnelig verdsatt i Norge. På den annen side må også forbrukernes valgmuligheter garanteres. Det er bare virksom konkurranse fra jord/fjord til bord som kan ivareta dette. Markedsmekanismen må ligge til grunn siden valgfrihet ikke kan styres sentralt ut fra politiske kriteria. Den nye regjeringen bør etter hvert dreie landbrukspolitikken over til en filosofi som er markedsorientert.

Mye av velstandsøkningen blant OECD-landene etter krigen er forårsaket av økt handel mellom landene med råvarer, halvfabrikata og ferdigvarer. Et av de viktigste elementer i WTO-forhandlingene er å øke velstandsutviklingen for alle medlemsstatene der gjennom også å få til økt handel innen landbrukssektoren. Noe større markedsadgang hos OECD-landene for produkter fra u-land innen særlig landbruk og tekstil, vil kunne råde bot på endel av den økte fattigdom vi ser i verden.

I en slik situasjon vil norsk landbruk og samvirkebasert landbruksindustri neppe kunne tjene på å innta en isolasjonistisk og være seg selv nok-holdning. Det er nødvendig ikke bare å bygge ned markedsreguleringene internt i Norge over tid. Man må også se på mulighetene for å få en litt mer virksom konkurranse fra import uten at dette medfører beskyldninger om nedbygging av importvernet.

Den langt største delen av dagligvarebransjen dreier seg om mat. Derfor er disse forhold viktige for en fremtidig sunn utvikling av bransjen. Nøktern bruk av begreper og beskjedenhet i standpunkter begge veier bør kunne kreves.

Overdreven satsing på at norsk mat skal være så mye tryggere enn mat fra andre land, vil som eksempel gi en bumerangeffekt på sikt. Det samme gjelder å motarbeide forsiktige endringer i retning av å få mer konkurranse. Aktiviteten fra landbruksdepartement og primærnæring for å få etablert auksjoner på import av landbruksvarer som liberaliseres i samsvar med internasjonale bestemmelser, er et annet utslag av motstand mot markedsretting.

Norge har i utgangspunkt et godt konkurranseregelverk og utfordringen er å få dette til å virke i praksis gjennom hele verdikjeden. I dagligvarehandelen og i store deler av dagligvareindustrien er det virksom konkurranse. Konkurransetilsynet passer på at det ikke skjer noen forverring i så måte.