Renta - når er nok nok?

Renta stiger. Hver gang Norges bank har styremøte, går spekulasjonene om hvor mye og hvilken begrunnelse som vil bli brukt. Stigningen i bensinprisene og deres utslag på prisstigningen har vært en av grunnene. Hva betyr det? Det betyr at vi som forbrukere får skylda for at markedet ikke fungerer. Vi snakker om et marked med produksjonskartell (OPEC) og et distribusjonssystem som er kontrollert av få og store selskaper. Konkurranse er man ikke glad i. Det er ikke så veldig lenge siden at det fra en av de store oljeselskapene her i landet ble uttalt noe sånt som at «vi vil ikke tillate at noen av billig-selskapene ligger mer enn 30 øre under oss». De store har jo også økonomisk styrke til å sørge for at det heller ikke vil være lønnsomt å konkurrere.

Markedet krever det, heter det. Og markedet er et rart dyr. Ser vi på finansmarkedene de siste årene ser det ut som om disse markedene:* reagerer sent på faresignaler i økonomisk utvikling* overreagerer når noe inntreffer * er kjennetegnet ved kortsiktig investeringsatferd fra forvaltere og meklerapparat, fordi bl a. man i et marked i sterk konkurranse, lover kundene høyest mulig avkastning på ethvert tidspunkt. Det som for kundene kan være en langsiktig investering, blir derfor paradoksalt nok svært så kortsiktig markedsatferd. Også det faktum at omsetningen i stor grad skjer gjennom automatiske salgsordrer etc., trekker i samme retning. * reagerer raskere hvis veksten tas ut i lønnsinntekt framfor kapitalinntekt* vurderer offentlig forbruk/investering som mer problematisk enn privat forbruk/ investering.* er svært følsomt på åpen økonomisk debatt av den type som har vært ført i Norge de siste årene

Handelen med penger i verden overstiger nå langt handelen med varer og tjenester. Det er et kjent fenomen at en situasjon med pengerikelighet gir «lokal inflasjon» i ulike markeder. Det er neppe særlig tvil om at den raske stigningen både i aksje- og eiendomsmarkedet i Norge er eksempler på dette. Pengene må jo gjøre av seg et sted. Samtidig er det slik at når penger flyttes, faller aksje og eiendomsverdier raskt, nær sagt uavhengig av den realøkonomiske situasjon. Slike markeder er derfor utsatt for sterke svingninger og ustabilitet.

Også internasjonalt ser vi streke svingninger. «Asiakrisen» for et par år tilbake var et slikt eksempel. At man er kommet over den så fort, kan etter min oppfatning ikke bety annet enn at realøkonomien var sunn , og at krisen skyldes pengerikelighet og flytting. Hvis dette er riktig kan man også internasjonalt regne med sterke svingninger og ustabilitet i valuta, aksje og eiendomsmarkedene, på en måte som er vanskelig å forutse også for nasjonale myndigheter i de land som blir utsatt for dem.Erfaringer fra de aller fleste tidligere «kriser» viser at det neppe er noen land i verden (bortsett fra USA?) som er store nok til å stå i mot «markedets» oppfatninger av f. eks valutakurser. Kanskje man derfor burde slutte å bekymre seg over markedet, og sørge for at svingningene i økonomien ikke blir større enn nødvendig. Det er ingen enkel oppgave å dosere innstramminger. Renteendringer virker først etter et til to år og det er lett å ta i for mye, særlig fordi sterke svingninger i aksje- og eiendomsverdier kan få større betydning enn man trodde i utgangspunktet.

Erfaringene fra den sterke innstrammingen på slutten av åttitallet skremmer. Man så da helt bort fra at husholdninger og bedrifter skulle nedbetale sine lån. Hadde man gått ut fra at de fleste faktisk ville betalt i tide, ville man unngått den doble innstrammingseffekten man faktisk fikk. Den gangen var Norge i en helt annen økonomisk situasjon, slik at man kanskje måtte slå bremsene hardt på. Det er ikke nødvendig å gjøre samme «feil» i dag, ved ikke å ta hensyn til den innstrammingseffekten som ligger i nedbetaling av lån. Den tilbakeføring av verdier i bankregnskapene som vi har sett i årene etter bankkrisen, viser etter min oppfatning klart at «bråstoppen» den gang forverret krisen.

Mitt håp er at når styret i Norges Bank skal møtes, vil man også legge vekt på slike resonnementer når man skal vurdere renteendringer, og ikke bare de forventninger «markedet» til enhver tid måtte ha. Kanskje nok allerede er nok .