Rik på lavpris?

I disse dager sitter representanter fra dagligvarehandelen og industrien og forhandler om innkjøpsbetingelsene for det neste året. Det er et godt PR-grep å lansere en bok der forfatteren hevder å «avsløre» hva som skjer rundt forhandlingsbordet i dagligvarebransjen midt under høstjakta.

At det er en reell og hard konkurranse blant dagligvareaktørene i Norge, er det ingen tvil om. Det har to tidligere landbruksministere måttet konkludere med etter ulike marginstudier. Det har et oppegående Konkurransetilsyn, med fullt innsyn hos kjedene, også erklært.

Det hele kan virke litt absurd når en tidligere representant for den globale giganten Gillette klager sin nød over konkurransen i dagligvarebransjen her til lands. Mange husker fortsatt godt da Sverre Leiro gikk på talestolen på et av DLFs tradisjonsrike høstmøter for få år siden og beskyldte de internasjonale leverandørene for å melke det norske markedet og forbrukeren. Espen Bogen ble konfrontert med denne uttalelsen, men ville ikke bidra til å eventuelt oppklare realitetene i Leiros påstand.

Da Ica for et par år siden også hadde fått nok av Bogens tidligere arbeidsgivers stadige prisøkninger, var ikke alternativene mange for å fylle det tomme hullet i hylla. Ica, som da representerte hele konsernet (Sverige og Baltikum inkludert), var for små til å rikke på Bogens arbeidsgiver. Med sin selvpåståtte innsikt i hele dagligvarebransjen hadde det nok vært mer interessant for omverden om han vendte sitt fokus mot leverandørene.

Det er en grunn til at innkjøpsdirektørene i kjedene hever stemmen og bruker trusler om delisting som forhandlingsteknikker når de på sin ende av bordet sitter med en resultatmargin på rundt 3 prosent, mens leverandøren gjerne sitter med det tredobbelte. Det er for øvrig et lite paradoks at de samme selskapene høster lovord for sine gode resultater i finanspressen, mens dersom en av dagligvaregrupperingene leverer positive tall, må maten være for dyr.

For oss kjøpmenn handler høstjakta om venting. Vi venter på resultatene fra forhandlingene som påvirker vår konkurransekraft i vårt lokale marked. Da er det demotiverende når vi må prise en vare under innkjøpspris og selge med tap. I dag er dette tilfelle i alle kjedene, med mange av varene i sortimentet. Det er ikke lett å bli rik på på llavpris p is. Jeg skulle gjerne sett at maktkons ktk sentrasjonen som Bogen ssnakker kk om o , virkelig var samlet ii større tø grad g hos dagligvarekjeddene næ ærmere oss kjøpmenn og fforbruk b kerne. Jeg skulle gjerne sett at at dagligvarekjedene dagl jobbet med enda d flere leverandører, gjerne av det d lokale slaget. Det vet jeg j kundene ville satt pris på, og det ville styrket den lokale kjøpmannes konkurransekraft. Over tid ville det også vært et reelt forhandlingskort overfor de enkelte leverandører le .

Det løser nok ikke utfordringen med Bogens tidligere arbeidsgiver, men det kommer kanskje en oppfølger fra forfatteren. Det er i hvert fall lov å håpe.