Nyheter
Sammenbrudd i WTO
Norges Bondelag applauderte da WTO-forhandlingene kollapset i sommer. Med tanke på hva som står på spill både for norske interesser og for internasjonal handel og politikk, ikke minst utviklingslandenes posisjon, synes vi applauderingen er usmakelig.
Verdien av Norges totale eksport og import av varer og tjenester utgjorde i 2001 hele 75 prosent av den samlede verdiskapingen (BNP) i Norge, mens gjennomsnittet for alle verdens land er omkring 45 prosent. Utenrikshandelen betyr altså mer for Norge enn for de aller fleste andre land.
Dette gjør at Norges verdiskaping og velstandsutvikling er svært avhengig av gode rammevilkår for handelen med andre land. Norske industrivarer, ikke minst vår fiskeeksport, møter likevel fremdeles betydelige tollbarrierer på mange markeder. Bruk av beskyttelsestiltak og antidumpingsavgifter er et økende problem og undergraver markedsadgangen. Gode internasjonale kjøreregler er derfor spesielt viktige for små land, og Norges langsiktige mål er å få avviklet all toll på industrivarer.
Forrige globale forhandlingsrunde, som førte til etableringen av Verdens handelsorganisasjon (WTO), har gitt WTOs medlemsland samlet en økonomisk gevinst på 500 milliarder dollar. Dette har kommet forbrukerne og hele samfunnet til gode. Utviklingslandene har imidlertid i liten grad fått del i
dette. Derfor skulle Doha-runden være «utviklingsrunden» - og sette utviklingslandenes interesser øverst. Forhandlingskollapsen i sommer er dårlige nyheter både for fattige og rike land. Det innebærer ikke bare et stort verditap, men også svekkede internasjonale relasjoner. Et WTO-sammenbrudd vil også innebære en ny oppblomstring av bilaterale handelsavtaler eller avtaler mellom regioner, f.eks mellom EU og Kina, EUSørøst-Asia (Asean) og EU-Sør-Amerika (Mercasur) og et tilbakefall til «den sterkestes rett» i internasjonal handel. En slik utvikling er ikke en fordel for Norge, som står utenfor den europeiske handelsblokken.
Forhandlingskollapsen vitner om at vi for tiden har et svekket internasjonalt lederskap. De største og toneangivende statene må bære et hovedansvar. Det kan være vanskelig for lederne i disse landene å leve med et slikt ansvar, og vi vil antakeligvis se nye initiativer. Det er betegnende at Storbritannias statsminister Tony Blair, som er opptatt av internasjonal ledelse, allerede forsøker å ta opp tråden igjen.
