Nyheter
Spilleautomat-flausen
På et møte med Ica og Norgesgruppen i dag orienterte tilsynet om at innkjøpsavtalen mellom Coop og Rema 1000 blir en del av vurderingsgrunnlaget. Avgjørelsen utsettes dermed med nesten to måneder.
Samtidig med at Norsk Tipping utplasserer de nye spilleautomatene sine (som er omdøpt til «terminaler» for å få dem til å virke mindre skumle), kommer tallene som viser at ingenting har skjedd med tallet på spilleavhengige i Norge.
Den gangen spilleautomatene
forsvant, var beslutningen først og fremst basert på press gjennom mediene. De ga stor spalteplass til mennesker som sto frem med triste historier om hvordan spillingen hadde tatt over livene deres, og til dyktige pressgrupper som tok dem til inntekt for sin sak. Røstene som prøvde å forklare at det ikke ville hjelpe å fjerne automatene, var få, og de få som var, ble ikke hørt.
Nå som det viser seg at automatfjerningen ikke ga noe som helst resultat, har de samme mediene vært tause. Det er som kjent menneskelig å ikke ville innrømme at man har gjort en gedigen tabbe. Slik sett er det kanskje ikke så rart at Trond Giske og forgjengerne hans holder kjeft om tallene, og at mediene ikke gjør noe voldsomt nummer ut av dem.
Det som har skjedd, er at Lotteritilsynet har fått Sintef til å gjennomføre en undersøkelse for seg. Den rapporten viser at det er blitt flere spilleavhengige enn det var før automatene ble fjernet. Økningen er så liten at den er innenfor den statistiske feilmarginen, så i praksis kan vi si at tallet på spilleavhengige er det samme som tidligere.
Forskjellen er at problemspillerne nå spiller på nett, ute av syne for folk flest. Så lenge de ikke står midt i glaninga på folk flest på kiosken eller kjøpesenteret, kommer da heller ikke problemene så godt frem i mediene - med unntak av profilerte enkeltsaker, som for eksempel problemene til bispesønn Bjarte Baasland.
Statusen i dag er som følger: Automatselskaper, butikker og kiosker har gått på ryggen. Spesielt i servicehandelen er hele eller deler av livsgrunnlaget borte for mange. Organisasjonene som fikk inntekter fra automatene, sliter med å skaffe penger til gode formål. Samtidig har ikke den store endringen ført til noen som helst reduksjon i tallet på spilleavhengige. Man må nesten være kulturminister eller stortingspolitiker for å se dette som noe annet enn en gedigen flause.
La det til slutt være sagt: På det tidspunktet automatene forsvant fra butikkene, var det lite annet å gjøre. Pressgruppene, med organisasjonen Pårørende til Spilleavhengige i spissen, hadde klart å få med seg opinionen. Det kritikkverdige her var at ingen stilte kritiske spørsmål, og ingen var villige til å vurdere at problemspillerne faktisk ville finne noe annet å spille på.
Nå har vi færre arbeidsplasser og mindre penger til gode formål, men like mange spilleavhengige. Er du fornøyd med det, Trond Giske?
