Terror og sabotasje

White Spirit-saken i august, hvor det ble oppdaget white spirit på Imsdal og Farris-flasker, ga noen og enhver en ubehagelig opplevelse av sårbarhet, potensielle konsekvenser og krav til fremtidig sikkerhet.

Motivene for å utføre denne form for terror/sabotasje er det selvfølgelig lite dagligvarehandelen kan gjøre noe med. Imidlertid er det viktig å lære om motivene og hva som karakteriserer terror og sabotasje for å kunne sette inn effektive mottiltak.

Årsakene til at noen velger å uføre slike handlinger kan f.eks være mental forstyrrelse, aggresjon mot «noe» ved dagligvarehandelen, etisk eller politisk motiverte aksjoner, kynisk ønske om å påføre tap eller ødelegge en aktørs markedsposisjon. Vi må trolig avfinne oss med at det dessverre finnes mennesker i Norge som av en eller annen årsak er villige til å utføre slike handlinger. Det er også viktig å skille mellom ren sabotasje, og for eksempel aksjoner rettet mot visse produkter av politiske årsaker, for eksempel boikottaksjoner etc.

Hvor aktuell er så denne risikoen? For å svare på dette må vi se på hva som er hensikten med terror/sabotasje og hva som får terroristen til å velge sine mål. Noen vil kanskje reagere på at vi «fester merkelappen» terror/sabotasje på disse handlingene som for noen kan virke ganske uskyldige. Selv om vi skal være forsiktige med å overdrive risikoen, er vi av den oppfatning at så lenge handlingene passer til definisjonen om at terror har til hensikt å skape frykt, kaos og oppmerksomhet, er det grunnlag for å bruke et slikt begrep.

Menneskene som utfører slike handlinger vil alltid forsøke å finne mål som gir maksimal effekt samtidig som det gir minimal risiko. Det finnes unntak fra denne definisjonen som for eksempel terrorangrepene mot World Trade Center 11.september og selvmordsaksjonistene i Midt-Østen hvor en del av innsatsen er å gi egne liv for lykkes. Dette blir så ekstremt at vi velger å gjøre en avgrensning i forholdet til trusselen mot dagligvarehandelen i Norge. I videreføringen velger vi å betegne vårt tema som matvareterrorisme.

De siste tjue årene har vi også sett ulike utslag av boikottaksjoner. Mange av dem kan man forutse, og forholde seg til, uansett eget politisk standpunkt. Sør-Afrikaboikotten på 70- og 80-tallet hadde stor oppslutning, «nei til appelsiner fra Israel» var en parole på 70-tallet, og Frankrike fikk merke nedgangen i rødvinssalget og andre landbruksprodukter etter atomprøvesprengningene for 6-7 år siden.

Bruker vi definisjonen og ser denne opp mot dagligvarehandelen, er den nesten skummelt godt egnet som terrormål. Den gamle kjøpmannsdisken er borte til fordel for maksimal tilgjengelighet og rasjonell drift. Matvareterroristen kan gå i hyllene og velge ut de vareslag han ønsker å ramme, og nærmest risikofritt utføre selve anslaget. Dette kan for eksempel gjøres ved at han/hun kjøper varer den ene dagen, tar disse med hjem, tilsetter gift for så å plassere varene tilbake neste dag. Effekten av et slikt giftangrep kan få uante konsekvenser dersom man ikke umiddelbart klarer å isolere angrepet. Det krever også en evne til å lese hva angrepet dreier seg om. Hvilken effekt ønsker matvareterroristen? Vil vedkommende slå til igjen? Kan vi forutse neste angrep?

Imsdal-saken er et godt eksempel i så måte, hvor man så seg nødt til å trekke tilbake hele beholdningen av Imsdal fra forretningene, fordi man ikke følte seg trygg på omfanget. Hvis man i tillegg ikke klarer å finne matvareterroristen og derved heller ikke oppklare angrepet, er det bare fremtiden som vil vise hvor langsiktige og omfattende de markedsmessige skadevirkninger vil kunne bli. Den sikkerheten man skulle anta ligger i forseglingen av korken på denne typen flaske, viste seg i Imsdal-saken ikke å være god nok. Vi kan altså ikke stole på at forbrukerne reagerer dersom forseglingen på flaskekorken eller annen emballasje er brutt. Og konsekvensen sprer seg fra et varemerke til andre.

Så langt kan vi altså konkludere med at den potensielle matvareterroristen finnes og at det er fullt ut mulig å påføre norsk dagligvarehandel omfattende skade.

MottiltakHvilke tiltak kan iverksettes for å hindre matvareterroristen og minimalisere skadeomfanget dersom vi ikke klarer å hindre anslag?

For å svare på det velger vi å dele tiltakene inn i tre faser:

- Sikkerhet (forebyggende)- Beredskap (være klar til å handle i en gitt situasjon)- Krisehåndtering (håndtere situasjonen når den har oppstått)

Hva man skal legge inn i de tre fasene vil selvfølgelig være avhengig av den risikovurdering som må foretas sentralt og lokalt. For de fleste deler av dagligvarehandelen tror ikke vi at dette bør være noen særlig omfattende prosess, men man må ha tenkt igjennom aktuelle scenarier (hva kan ramme oss?).

Allerede i dag er det lagt inn store ressurser i forebyggende sikkerhet, i første rekke for å fange opp ran, tyveri og svinn. Dette bør i fremtiden i sterkere grad også omfatte terror. Bedre tekniske hjelpemidler og årvåkenhet for å påse at varen ikke er endret er et naturlig forebyggende tiltak.

Likeledes kan kampanjer om at forbrukerne selv må være mer årvåkne og oppmerksomme på hva de putter i handlekurven være et godt tiltak. Vi tror heller ikke man kommer utenom utvidet bruk av overvåkning og kontroll i de butikklokalene der risikoen tilsier dette.

Dersom man ikke lykkes med den forebyggende sikkerheten er det viktig at man har god beredskap for raskt å kunne gripe inn dersom man blir utsatt for et angrep. For bransjen betyr dette at man har planlagt godt, har riktig kompetanse og at man har de nødvendige ressurser. Vår erfaring er at dagligvarehandelen har for dårlig beredskap for å fange opp denne type risiko. Dette kan skyldes at saker som omhandler begrepene terror og sabotasje er ukjente, og at vi lever i den oppfatning at dette er noe for politiet alene. Dette er definitivt ikke riktig. Politiet vil ta seg av jakten på terroristen, mens de markeds- og omdømmemessige tiltakene ene og alene er handelens eget ansvar.

Når krisen er at faktum dvs når angrepet er gjennomført, kan det være helt avgjørende at man gjør de riktige tingene og at man handler raskt. For å lykkes med krisehåndteringen må man ha planlagt godt og man må ha en trenet organisasjon. I vår modell for krisehåndtering legger vi stor vekt på sjefens rolle og en inndeling i fire hovedelementer:

- Strategiske forhold (langsiktige tiltak, kommunikasjon med eiere etc)

Operativt nivå- Operativ koordinering (driften av krisen fra minutt-til-minutt)- Psykososiale forhold (hensynet til egne ansatte, pårørende og publikum)- Media og kommunikasjon (offensiv bruk av media, intern og ekstern informasjon)

Det nytter!

Uten å overdrive trusselen, må vi som nevnt innledningsvis være forberedt på at Norge i fremtiden kan bli rammet av matvareterrorisme. Vi tror at mye kan gjøres fra det enkelte selskap for å gjøre seg robuste i forhold til å håndtere risikoen. Vi har pekt på noen tiltak som bør være relativt enkle å iverksette, fordi man innen de fleste deler av dagligvarebransjen allerede har implementert en rekke tiltak som bør kunne videreføres til også å dekke terror og sabotasje. Vi vil likevel advare mot å ta lett på dette, fordi skadepotensialet er så omfattende. Det man kan gjøre i forkant bør anses som en god investering og ikke en kostnad.