Vekst må vi ha!

Kolberg tar sikte på at de rødgrønne skal vinne stortingsvalget i 2009 gjennom en grønn revolusjon som skal bryte med vekstfilosofien. Denne politiske saltomortale er en enda større overraskelse enn at Kjell Mange Bondevik offisielt begynte å drikke rødvin ved feiringen av sin 60-årsdag for kort tid siden. Kolberg kommer med sin brannfakkel samtidig som avisene i Norge og utenlands er fulle av stoff om de uheldige konsekvenser for oss alle av en mulig lavere økonomisk vekst i USA. Analytikerne følger spent hver utvikling i nordamerikanske tall for arbeidsledighet og forbrukernes innkjøp. Går det feil eller riktig vei, blir det tilbakeslag eller fortsetter veksten? Men også i Norge er det naturligvis nødvendig å videreføre veksten og øke velstanden. Det er mange gode formål. For å holde oss til eksempler fra Mat-Norge: Vi trenger kjøpesterke forbrukere og bedre veier og jernbane.

En norsk husholdning som består av et par voksne med barn, hvor yngste barn er 7-19 år, har 521 000 kroner i utgifter per år, målt i 2006-priser. Dette viser den ferske forbrukerundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå, som dekker årene 2004, 2005 og 2006. Da er det lett å se at det ikke er mye tilbake i pungen til denne husholdning etter at utgiftene er betalt. Lavprisandelen i norsk dagligvarehandel ligger på nesten 50 prosent, så det er ingen tvil om at borgerne søker å knipe inn kostnader gjennom rimelige innkjøp. Mange må spinke og spare på mat, bil og husutgifter. Se bare på vår gamle bilpark. Flere hundre tusen er fattige i Norge, etter EUs definisjon.

Riktignok er den norske stat velstående, og den har store beløp investert i utenlandske aksjer gjennom oljefondet. Men mye av disse pengene burde vært brukt på formål som fremmer vekst innenlands. En nylig rapport fra Høgskolen i Akershus, peker på at myndighetene i våre tre naboland (i motsetning til Norge) siden slutten av 1950-tallet har prioritert utbyggingen av moderne samferdselsinfrastruktur. Det sikrer nasjonalt næringslivs konkurransekraft og bidrar til utviklingen av et mangfoldig næringsliv over hele landet. Det er en investering i fremtidig økonomisk vekst.

Dårlig standard på det norske riksveinettet, nesten ikke noe motorvei og et utslitt norsk jernbanenett fører til at Norge ligger langt etter i vesteuropeisk sammenheng. I Norge velter staten ansvaret for finansieringen av det nasjonale veinettet over på brukerne, kommunene og fylkene. For å få hostet opp statlige investeringer til veier, må du betale bompenger. Alt er stykkevis og delt. Først lager man en bro som snart blir for liten, og så plusses det på med en ny og bredere bro som løper ved siden av.

Mat-Norge ville bli en av de første bransjer som kunne nyte godt av bede vei- og jernbanenett. Bønder, dagligvareindustri og ikke minst dagligvarehandelen er blant de største brukere av transport for å få frem varene i rett tid. Vi trenger politikere som ser helheten og gjør noe positivt for den, i stedet for å opptre som gigantisk aksjeeier i utlandet. Det holder ikke lengre å gi penger til veier og broer ut fra om det sikrer gjenvalg eller ei. Den norske stat opererer som globalisert aksjespekulant og internasjonal fredsdiplomat. Utvisningen nylig av seks norske diplomater fra Etiopia, grunnet undergravende virksomhet, fører til spørsmål om fredsdiplomatiet vakler. Politisk fokus fra bistandsmyndighetene burde omfatte mer nære saker, som å få kjøpt matvarer fra fattige u-land og få dem inn i vanlig salg til norske forbrukere. Men det er kanskje for lite eksotisk til at det fenger. Vi får håpe regjeringen gjør et krafttak med å bedre preferansene for u-lands salg av varer i Norge, nå når det både foreligger en solid utredning fra UD og positive tilbakemeldinger fra dagligvarehandelen.