Vi må importere mer

Bistand til utvikling har vist seg å være utilstrekkelig så lenge utviklingslandene holdes utenfor verdensmarkedet på grunn av våre skyhøye tollsatser, eksportsubsidier og andre subsidier.

Utviklingslandene har i Doharunden om ny WTO-avtale satt hardt mot hardt. De krever å få tilgang til våre markeder med sine produkter ved at Norge og andre OECD-land setter tolltak og fjerner eksportstøtte. Norge må gjøre mer for å realisere dette målet i de pågående forhandlingene i WTO. Vi kan også gjøre mer bilateralt overfor utviklingsland.

Økt markedsadgang for matvarer er spesielt viktig for utviklingslandene. Selv om vi har tollfri import fra såkalte MUL-land (minst utviklede land), er det mange utviklingsland som møter skyhøye tollsatser til Norge, eller i noen tilfeller rene importkvoter. Det gjelder bl.a Botswana og Guatemala - land som slåss for å få innpass på verdensmarkedet med sine varer. Mens Norge har fredsog utviklingsengasjement i Guatemala, gjør landbruksmyndighetene det de kan for å stoppe honning fra Guatemala til Norge. Guatemala avspises med en liten honningkvote som auksjoneres (på en måte som gjør at norsk produksjon beskyttes og prisene holdes oppe). Selv om vi i prinsippet har fri import fra MUL-land, er det i praksis vanskelig for disse landene å komme inn på et marked der landbruksstøtten er så omfattende som her. Norge subsidierer også eksport og bidrar dermed til å undergrave utviklingslandenes deltakelse på verdensmarkedet. Ifjor brukte Norge 300 millioner kroner på å støtte eksport av produkter fra landbrukssamvirkene.

OECD-landenes støtteordninger og importbarrierer gjør at det er vanskelig for utviklingslandene å bygge opp næringsvirksomhet og tjene penger som gjør at de kan

skape utvikling og frigjøre seg fra bistandsavhengighet. Mange av de fattigste landene, særlig i Afrika, trenger også hjelp til å få i gang handelsvirksomhet. Selv om enkelte land har produksjon som kan gi grunnlag for eksport, har vi mange eksempler på at de ikke klarer å finne importører. I juli 2003 inngikk HSH et partnerskap med Norad, og HSH opprettet HSH OIP (Office of Import Promotions) for å tilrettelegge for økt import fra 25 utviklingsland. I 2004 og 2005 har det i hovedsak vært fokusert på Vietnam og Uganda. Andre europeiske land jobber på samme måten, og i Nederland er det laget en database hvor eksportører fra utviklingsland og importører fra Europa kan finne hverandre. Arbeidet har båret frukter. Flere HSHmedlemmer og andre virksomheter har funnet frem til produsenter. Særlig i Vietnam, som for øvrig heller ikke er MUL-land med tollfritak til Norge, ser vi at denne utviklingen har gått fort. De erfaringer vi har gjort siden HSH OIP ble opprettet, bidrar til at vi kan overføre kunnskap også til andre land.

Hva så med det norske landbruket? Er det den norske, sveitsiske og japanske bonden som må betale regningen for en ny WTO-avtale? HSH deler ikke vurderingen at Norge kun har defensive interesser på landbruksområdet. Om landbruket vil tape, tror jeg først og fremst er et spørsmål om viljen til nytenkning og omstilling. Lavere tollsatser og lavere nivå på landbruksstøtten vil åpenbart være en utfordring for norsk landbruk, men denne utfordringen har vært synlig lenge. Stadig flere bønder ønsker å satse på innovasjon og søker alternativer til samvirkestrukturen. Diskusjonen om tollsatser gjenstår. Selv om vi åpenbart vil få lavere tollsatser på flere landbruksvarer, vil vi fortsatt ha anledning til å beskytte viktige norske landbruksvarer, såkalt sensitive produkter. Dessuten vil lavere tollsatser bidra til lavere priser og styrket konkurranseevne i forhold nabolandene, og dermed redusert handelslekkasje.