Viktige WTO-forhandlinger

HSH har bedt norske myndigheter arbeide for at forhandlingene nå kommer skikkelig i gang og at Norge også bidrar til å bygge ned handelshindringer og får på plass internasjonale kjøreregler.

Incentivene til å starte en ny forhandlingsrunde i WTO har blitt sterkere etter den 11. september. Millenniumsrunden, som den nye forhandlingsrunden har blitt kalt, skulle ha startet i november 1999 i Seattle, men dette møtet endte i fiasko, bl.a fordi utviklingslandene følte at de ble satt på gangen. Uenighet om agendaen, landbrukspolitikken, patentrettigheter og spørsmålet om internasjonal «domstol» bidrar til vanskeligheter også i Qatar, men landene, ikke minst USA, innser at de nå har mye å tape på en ny fiasko. Millenniumsrunden, som kan pågå i 3-4 år, er den første store forhandlingsrunden om internasjonal handel siden GATT ble avsluttet og WTO etablert i 1994.

Utgangspunktet for forhandlingene er å få en friere handel med landbruksvarer og tjenester og lavere tollsatser for industrivarer og fisk. På dagsorden står også patentrettigheter, e-handel, offentlige anskaffelser, miljøstandarder, arbeidsstandarder og felles kjøreregler for investeringer over landegrensene.

Beregninger viser at en nedbygging av barrierene for landbruksprodukter (inkludert statsstøtten), industrivarer og tjenester med 20 prosent innebærer en økonomisk gevinst på 150 milliarder dollar på global basis ? godt over 1000 milliarder norske kroner. En nedbygging med 50 prosent innebærer en gevinst på 370 milliarder dollar. For utviklingslandene er det viktig å få ta del i denne verdiøkningen nå. I tidligere forhandlingsrunder har de ikke fått den uttellingen som de vestlige landene har fått. Det er derfor et poeng i seg selv at forhandlingene denne gangen også må foregå på utviklingslandenes premisser. Det innebærer bl.a forpliktelser fra bl.a Norge til å åpne opp for flere produkter, ikke minst matvarer, fra utviklingslandene.

I de fleste WTO-landenes oppfatning om hva som ligger i «friere handel med landbruksvarer» ligger et ønske om å bygge ned produksjonsstøtten, som betraktes som skjermingsstøtte. EU-landene ønsker imidlertid å ivareta landbrukets såkalte multifunksjonelle rolle, bl.a. å ivareta kultur, miljø, matvareberedskap og bosetting. For å få til dette ønsker EU å gi produksjonsuavhengig støtte til bøndene. Den såkalte Cairns-gruppen med USA, Canada, Australia og New Zealand ønsker på sin side å bli kvitt all form for støtte.

Norge har både offensive og defensive interesser i WTO-forhandlingene. Mens mange organisasjoner i Norge vektlegger Norges defensive interesser, er HSH opptatt av at Norge har en offensiv strategi. De offensive næringsinteressene omfatter bl.a. flere områder innen tjenesteyting, toll for industriprodukter og fisk, multilaterale investeringsregler, åpenhet om offentlige innkjøp, elektronisk handel og handel og miljø. HSH er også tilhenger av å åpne for mer import av landbruksvarer, særlig fra u-land.

Når det gjelder landbrukspolitikken, er det viktig at Norge ikke stiller seg på sidelinjen. Det mest naturlige er at vi allierer oss med EU-landene. Produksjonsstøtten synes å være på vei ut av det internasjonale handelsregime. Vi må ta høyde for at norsk landbruksstøtte må dreies fra produksjonsstøtte og prisregulering til produksjonsuavhengig støtte rettet mot landbrukets multifunksjonelle rolle. En omlegging bør også innebære at vi tillater større konkurranse på produsentnivå og økt import av landbruksvarer. Dette vil gi norske forbrukere billigere matvarer og økt mangfold og vil kunne bremse grensehandelen framover