Nyheter

Debatt: Matvarekjedene og makt

I denne spalte kommenterte DLFs Bjørn Eidem før ferien en etterlysning fra tidligere Bondelagsleder Kirsten Værdal om en utredning om maktforholdene i dagligvarebransjen. Siden den gang har to forskere, Vidar Enebakk og Christine Myrvang, i en kronikk i Aftenposten etterlyst det samme. Eidem kommer til en grei konklusjon i sin kommentar, men det er likefullt fristende å kommentere saken videre idet det rent forskningsmessig er et nokså underlig utgangspunkt de to kronikkforfattere har for å konstatere behov for utredning, ved å ta for gitt at det er noe galt med maktforholdene i dagligvarebransjen.

Publisert Sist oppdatert

Utredninger er ofte interessante og viktige, men i dette tilfellet er det vanskelig å forstå hva nevnte forskere og Værdal egentlig er ute etter. Det er trolig ingen annen næring i Norge som er så gjennomanalysert og -utredet som norsk dagligvarehandel. Siden det såkalte Konsentrasjonsutvalget (NOU 1977: 9) er det trolig kommet betydelige arbeider minst en gang i året. Samtidig er det vel heller ingen annen næring som er så åpen og oversiktlig som dagligvarehandelen i Norge. Dermed er det lett å få en nagende mistanke om at ropene om ny maktutredning egentlig er et ønske om å fremskaffe en dokumentasjon som grunnlag for å, av en eller annen grunn, stanse det gode kjøpmannskap man i dag ser i dagligvarehandelen, og for å vri fokus vekk fra andre ledd i matvareproduksjonen.

Det burde være langt mer naturlig å etterlyse en utredning dersom det var tydelig at dagligvarehandelen ikke leverte i henhold til forventningene. Slike forventninger vil være priser, varetilbud, butikktetthet, tilgjengelighet, kvalitet, m.v. Dersom dagligvarehandelen sviktet på slike punkter, ville det være all mulig grunn til å studere næringen nærmere for å avdekke årsaker og deretter anvise tiltak.

Tar man en nærmere kikk på dagligvarehandelen i forhold til de kriterier som er antydet ovenfor, er det lett å konkludere med at norsk dagligvarehandel er en sammenhengende suksesshistorie. Faktorproduktiviteten i dagligvarehandelen har hatt en vekst over de siste 25 årene hinsides det det meste av næringslivet ellers bare kan drømme om. Dette har, ikke overraskende, gitt utslag i lavere prisvekst enn det som ellers ville ha inntruffet. Således har dagligvarehandelens priser til forbruker, over år steget gjennomgående mindre enn den generelle pris- og kostnadsveksten. Dette betyr at kjøpmennene unnlater å velte alle kostnadsøkninger over på utsalgsprisene. Ingen gjør slikt frivillig slik at det er åpenbart at konkurransen tvinger frem slik handling. Endelig er det slik at takket være strukturutviklingen i dagligvarehandelen, er det fortsatt et finmasket butikknett her i landet der varetilbudet og prisnivået gjennomgående er det samme i hele landet.

Men sett at man gjennomførte en maktutredning om dagligvarehandelen og fant ut det var trist og leit at så mange butikker het Rimi, Rema, Kiwi, osv. (Dette er jo ikke særlig epokegjørende, men det er vel det en maktutredning er tenkt å avdekke). Hva skal man så foreta seg? Legge ned noen hundre butikker med tilhørende arbeidsplasser og rolle i lokalmiljøet? Da ville man virkelig gå løs på kriteriene ovenfor og redusere leveringsevnen.

Ovennevnte spørsmål kan virke flåsete, men de som er i stand til å konstatere at noe angivelig er galt i dagligvarebransjen slik at den må maktutredes, bør også være i stand til å skissere hvilken struktur man er ute etter. Og ikke minst skulle det vært interessant å få innblikk i hvordan, og ved hvem, dagligvarehandelen skulle organiseres. Kort sagt, vis oss det bedre alternativet!

Det ville således vært fint og atskillig mer konstruktivt dersom de som etterlyser ulike utredninger om dagligvarehandelen med utgangspunkt i en oppfatning om at noe er galt i dagligvarehandelen, kunne ? hvert fall i noen grad ? redegjøre for hva som er problemet, eksempelvis i forhold til de ovenfor omtalte kriterier.

Thomas Angell, direktør i HSH (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon)

Powered by Labrador CMS