Nyheter

Miljø- og handelsbalansen

Når denne artikkel skrives, befinner over 60000 mennesker seg i Johannesburg i Sør Afrika «for få jordkloden inn på et mer bærekraftig spor». Den norske delegasjonen omfatter 42 kvinner og menn med statsminister Kjell Magne Bondevik i spissen.

Redaksjonen Redaksjonen

Publisert 10.09.2002 - 22:00 Sist oppdatert 22.04.2022 - 08:51

Siden det brukes så mye ressurser gjennom nøkkelpersoner, kunne man håpe at et positivt utfall var avtalt på forhånd. Det dreier seg om ikke mindre enn å finne en balanse mellom økonomiske, miljømessige og sosiale behov. Så viser det seg at i forhandlingene om slutteksten med anbefalinger og vedtak, sto Norge og Sveits lenge alene mot resten av verden ved å gå imot en formulering om at regelverket i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) skal ha prioritet foran internasjonale miljøavtaler.

Dette er en urovekkende offisiell norsk holdning, særlig i en situasjon hvor omtrent de samme landene, inkludert Norge, er i startfasen av en ny global forhandlingsrunde i WTO. Formålet er å øke velstand og minske fattigdom gjennom å legge forholdene til rette for mer handel over landegrensene, ikke minst med landbruksvarer. I stedet for å følge en politikk med øket handel som har vært hovedgrunnlaget for velstanden i Norge og andre rike land, skulle nå utviklingslandene bli hindret i å ekspandere på samme måte p.g.a. krav om høyeste miljøstandard og høyeste sosiale standard. Hovedsaken på miljøkonferansen i Johannesburg er i virkeligheten fattigdomskrisen. Det er synd at den norske delegasjonen ikke har forberedt seg godt nok til dette ved å ha et enda mer reflektert forhold til balansen mellom handel og miljø.

Vi ser en klar mangel på likevekt mellom handel og miljø også på det nasjonale marked når det gjelder bruk av miljøavgifter, for eksempel på emballasje i dagligvarebransjen. Det er miljøavgifter på drikkevareemballasje i Norge, men ikke på annen emballasje, miljøavgiftene på drikkevarer er differensiert etter materialtype uten noen miljøbegrunnelse som holder vann og på engangsemballasje for drikkevarer er det stadig en grunnavgift som neppe lar seg begrunne ut fra en miljøvinkling. Norske «miljøavgifter» på emballasje har tradisjon for å være en kombinasjon av melkeku til staten og beskyttelse til deler av næringslivet. Her har altså myndighetene ilagt et sett med avgifter som hemmer handel. Utviklingslandene vet også utmerket godt at miljø brukes som vikarierende argument for å redusere markedsadgangen for deres produkter.

I tillegg kommer at det eksisterer betydelig saklig uenighet om hvor alvorlig miljøsituasjonen er og i hvilken grad det finnes grenser for økonomisk vekst. I sin bok «The Sceptical Environmentalist» hevder den danske professor Bjørn Lomborg bl.a. at prosentandelen av sultne mennesker minker til tross for raskt voksende befolkning, at helseomsorgen har til de grader dramatisk bedret seg at folk i dag lever dobbelt så lenge som for hundre år siden, at energi- og råstoffressursene er på langt nær tomme, at forurensningsproblemet er overdrevet og at temperaturøkningen er mye mindre graverende en det generelt blir antatt. Dette begrunner han med et omfattende bona fide statistikkgrunnlag.

Den motsatte variant er de som vil ha detaljert regulering av det meste som kan virke miljøskadelig, eksempelvis gå inn og detaljvurdere i hvilken grad mer eller mindre bruk av emballasje fører til øket eller redusert CO2-utslipp. Neste skritt blir naturligvis nye miljøavgifter for å sikre at forurenser betaler. Kanskje USA gjør rett i å trekke i bremsen for å hindre overregulering?

nyheter