Nyheter

Strutsepolitikk vs internasjon

Norske strutseoppdrettere sier at de ikke kan konkurrere med den tollfrie importen av strutsekjøtt fra Namibia. Det er både et av strutsens hjemland og et av verdens minst utviklede land (MUL-land).

Redaksjonen Redaksjonen

Publisert 22.01.2001 - 23:00

Mye tyder på at det i Norge som ledd i ny verdiskaping og i ly av en dertil tilpasset toll (119 kr pr kg), er utviklet en nasjonal strutsenæring ? ikke akkurat et felt som man skulle tro i utgangspunktet ligger vel til rette for utnyttelse av norske komparative fortrinn. Men her er det altså gjort ikke ubetydelige investeringer i strutseoppdrett. Begrunnelsen fra norske myndigheter for å skjerme en slik næring kan ha vært å bidra til multifunksjonelt landbruk og andre distriktspolitiske målsettinger.Men så skjer det en kollisjon mellom denne politikk og den del av u-landspolitikken som går ut på at man bør kjøpe noen av matvarene fra de fattige u-land når de er konkurransedyktige. Nå er sikkert hele den norske strutsenæring i gang med å legge politisk press på myndighetene for å få eliminert Namibia fra listen over MUL-land. Et «godt» argument i den forbindelse kan være at norsk landbruk trenger flere ben å stå på.

Noe av tilsvarende problemstilling, men uten å gå veien om fattige land, eksisterer når man ser at tomatprodusenter i Norge vurderer betydelige investeringer for å kunne produsere tomater i drivhus hele året. Etter at slike investeringer er foretatt, regner vi med at de straks vil bli brukt som argument for å forsinke eller begrense import av tomater til Norge. I motsetning til strutsekjøtt, er tomater en basisartikkel i norske husholdninger. Tomaten er ernæringsmessig viktig som del av øket inntak av grønnsaker ikke minst for å redusere sannsynligheten for kreft. Men slike mer fjerntliggende målsettinger som via matpolitikken å bidra til å avhjelpe den internasjonale fattigdomskrisen og forbedre folkehelsen gjennom riktig ernæring ? kan være vanskelige hensyn å ta for et landbruksdepartement som i sin tradisjon og oppbygging er innrettet særlig på å ivareta produsentinteresser.

I hele Vest-Europa er det nå eksempelvis en sterk bevegelse i retning av at det ikke er landbruksdepartementene som skal styre trygg mat-politikken. Det å sikre trygg mat er ett til av de områdene som er mye bredere enn det man kan forvente at et ganske rendyrket produsentdepartement bør ha ansvaret for. Nå har nylig det største EU-land Tyskland etablert et departement for «Forbrukerbeskyttelse, mat og jordbruk» i stedet for det gamle landbruksdepartementet. Men i Norge ser det hittil ikke ut til at regjeringen, selv etter omfattende diskusjoner, greier å ta en beslutning i denne retning for derved å sikre matpolitikken fremtidig troverdighet overfor forbrukerne og i forhold til EØS-landene. Riktignok kan den tyske beslutning sies å være fremkalt i stor grad av «kugalskapsspøkelset», men den er likevel typisk for tendensen i hele EUs matpolitikk.

Og hva med etisk mathandel ? det er enda et av de bredere verdiområder som blir stadig viktigere i forbrukernes bevissthet og som dessuten i stigende grad blir en del av matpolitikken? For eksempel: hvorfor gjennomfører man ikke den etiske tankegang og det prinsipp at dyr ikke skal gis fôr med ingredienser som mennesker ikke vil spise fordi de ikke spiser avfall (benmel, organisk avfall etc.). Her er man i et grenseland mellom etikk og helse. Kan noen med hånden på hjertet hevde at de «nye» nøkkelområder som er nevnt her, blir tilfredsstillende ivaretatt i dag og at et rendyrket interessedepartement vil være i stand til å gjøre denne vanskelige jobben?

nyheter