Ved det gamle i statsbudsjette

Budsjettet mangler slike tiltak som kan stimulere til ny vekst i arbeidsstyrken og stesrkere produktivitetsvekst. Eksempler på den politikk det burde legges opp til, finnes i et nylig lansert forslag fra Statskonsult på å redusere dagens over 40 tilsynsorganer i Norge til 7 ? 8 tilsynsenheter, herunder et nytt stort konkurransetilsyn. Et eksempel til er den omfattende rasjonaliseringen i NRK.Et annet fundamentalt element som mangler i statsbudsjettet, er at forholdene burde legges til rette i langt høyere grad for privat sparing som alternativ til den store oppsamling av offentlige midler som skjer i Norge.

I stedet legger budsjettet opp til en sterk økning i skatter og avgifter fra fastlands-Norge, ikke minst gjennom innføringen av en konjunkturavgift, skatt på mottagers hånd av aksjeutbytte og økt elavgift. Bedriftsaktørene i dagligvarehandelen er svært opptatt av gjennom virksom konkurranse å kunne selge dagligvarer til forbrukerne i Norge til konkurransedyktige priser og kvalitet. Det er ingen tvil om at et tiltak som konjunkturavgiften vil bidra den motsatte veien til økte priser på dagligvarer. I tillegg kommer økning på kostnadssiden for disse bedrifter ved eventuell innføring av utviding av momsgrunnlaget til også å omfatte tjenester og økning av elavgiften.

Forslaget om at avgiften på brennevin skal reduseres med vel 15% i forbindelse med merverdiavgiftsreformen fra 1. juli 2001 er et skritt i riktig retning. Dette gjelder også regjeringens ønske om å bevilge 500 millioner kroner på årsbasis til kompensasjonsordninger for kjøtt som tilsvarer en merverdiavgiftssats på 18%. Samlet sett utgjør disse tiltak en målrettet fremgangsmåte ved at man sikrer grunnlaget for en betydelig prisnedgang på visse sentrale grensehandelsutsatte varer. Men disse tiltak er på langt nær tilstrekkelige.

Det minnes om at varer som selges i dagligvarebutikker, etter budsjett 2001 er pålagt særavgifter på produktet eller emballasjen som utgjør i alt ca. 14 milliarder kroner som kommer i tillegg til dagens merverdiavgiftssats på 23%. Særavgiftsbelastningen på dagligvarer er derfor svært høy. Langt størstedelen av disse særavgifter er lagt på grensehandelsutsatte varer som alkoholholdige varer, tobakksvarer og sjokolade og sukkervarer. Et annet uheldig aspekt er de sterke konkurransevridende elementer som alltid ligger i slike særavgifter.

Det er ingen miljømessig logisk grunn til å beholde avgiftene på drikkevareemballasje som samles inn på en miljøriktig måte mens emballasjen til resten av næringslivets produkter som også samles inn på en miljøriktig måte, ikke er avgiftsbelagt. Avgiften på de fleste typer drikkevareemballasje innebærer en eklatant diskriminering mot denne gruppen varer i forhold til andre varer.

Alt i alt burde regjeringen legge opp et målbevisst program for gradvis avvikling av disse særavgiftene som rammer dagligvarer og dermed pengepungen til alle norskes husholdninger. Ikke minst burde myndighetene arbeide målbevisst for å avvikle emballasjeavgiftene for drikkevarer.

SPESIELT UHELDIGE AVGIFTER:

En dårlig begrunnet avgift er eksempelvis avgiften på sukker til forbruk som selges direkte til husholdningen gjennom dagligvarebutikkene. Denne avgiften legger bl.a. en sterk bremse på husholdningenes tilbøyelighet til å lage syltetøy hjemme. Det er synd i en situasjon da husholdningenes engasjement i matlaging blir stadig svekket p.g.a. andre faktorer som at begge foreldrene arbeider ute og dermed har lite tid til rådighet, det økede antall enslige.

Langt størstedelen av emballasjeavgiften for drikkevarer utgjøres for tiden av den såkalte grunnavgift som ilegges all engangsemballasje for drikkevarer med visse betydningsfulle unntak, bl.a. melkeprodukter. Denne avgift har ESA tidligere uttalt strider mot EØS-avtalen men har lagt saken midlertidig til side i påvente av prøving av EU-landet Danmarks boksforbud og EU-landet Tysklands krav om 72% ombruksandel. I og med at engangsemballasje for drikkevarer i metall nå samles inn med en løpende returprosent så vidt høy som godt over 90 (Norsk Resirk AS), kan opprettholdelsen av en grunnavgift som rammer denne metallemballasje neppe rettferdiggjøres.

Når det gjelder miljøavgiftene på drikkevareemballasje, stiller vi oss skeptisk til begrunnelsen for denne avgiften. Det som er uakseptabelt er begrunnelsen for at glass/metall er satt i en avgiftsklasse betydelig høyere enn for plast som igjen ligger betydelig høyere enn for papp/kartong. Miljøbegrunnelsen (at de havner oftere i naturen) for dette er svært tynn og vil neppe kunne stå for en internasjonal granskning. Det samme gjelder fritakene fra avgiften.

Disse fritak omfatter drikkevareemballasje med et innhold som ernæringsmessig hører til daglig kosthold og som primært drikkes hjemme i husholdningene, for eksempel melk, juice og råsaft. Vi har ikke sett noen holdbar miljødokumentasjon som naturligvis må omfatte en kretsløpstankegang som skulle kunne tale til fordel for hverken den nevnte miljøklassifisering eller fritakene.